Kristiansandsområdet har hatt bosetting i uminnelige tider. Funnet i 1996 av Søgne-kvinnen fra ca. 6500 f.Kr i nabokommunen Søgne, vitner om svært tidlig tilhold i skjærgården. Stedet Grauthelleren (Grathelleren) på Fidje er en antatt steinalderboplass - en «heller» som folk bodde under.

Enkeltgårder var det dominerende mønsteret i Norge i eldre tid, men her er det funnet landsbyformasjoner. Andre, arkeologiske funn i gravhauger rundt Oddernes kirke på Lund vitner om bosettinger fra ca. 400 e.Kr, og det ble i 1907 funnet 25 kokegroper like utenfor kirkeveggen som sannsynligvis er enda eldre. Syd og vest for kirken fantes tidligere et av Sørlandets aller største gravfelt fra førkristen tid. Det antas at det lå en kongsgård på Oddernes allerede før 800, og Oddernes kirke ble reist omkring 1040.
Kongsgården ble flyttet fra Nedenes til Lund etter at Kong Christian IV hadde vært på befaring i området for andre gang i 1635 – første besøket var trolig i 1630. Ved besøket i 1635 forærte kongen 100 riksdaler til forlengelse av kirken på Oddernes. Det Lund derimot ikke kunne by på var ubebygd grunn med nok plass til et helt nytt bysentrum. Det fant kongen på vestsiden av Torridalselva (Otra). Grunnen her tilhørte dels Grim gård som var krongods, og dels Eg gård. På den flate skogsletten på 576 dekar kunne kongens visjon om en by med en tidsriktig kvadratur etter datidens renessanseidealer bli virkelighet. Kongen ga oppdraget med å utarbeide en byplan til den danske ingeniøren Hans Jacobsen Schiørt og hans plan er i hovedsak fulgt frem til i dag.
Grim gård som Grimsmoen tilhørte var delvis krongods. Området var tett skogbevokst og i hovedsak ubebygd, og det egnet seg derfor utmerket til anlegg av en helt ny bymessig bebyggelse med rette gater som var kongens bilde av den ideelle by. Området hadde dessuten god havn på to sider og en seilbar elv på den tredje. Kansler Jens Bjelke støttet anleggelse av en kjøpstad, og allerede under et besøk i 1630 kan Christian IV ha valgt ut «Sanden» som sted for byanleggelsen.
Før byen ble grunnlagt fantes det ingen kjøpstad mellom Skien og Stavanger, og det var borgerne i Tønsberg som hadde handelsprivilegier på denne delen av kysten. Det ble drevet trelasthandel fra en rekke lasteplasser rundt byens nåværende sentrum. Trolig tok bønder og handelsmenn i kristiansandsfjorden selv initiativ til å få kjøpstaden opprettet. Men Kongen hadde også store interesser av å styrke festningen med en by. Etter at danskenes økning av Øresundtollen dreide den hollandske og engelske handelen bort fra Østersjøen og over på Norge, økte de potensielle tollinntektene på Agder, og den internasjonale striden om landsdelen og handelen tiltok.

Christiansand ble formelt grunnlagt av den dansk-norske kong Christian IV den 5. juli 1641. Det er dokumentert at kongen allerede i august 1630 besøkte Sanden som senere ble byens sentrum og spiste middag hos Peder Thommesen «boende på en odde av Grimsmoen, like ved utløpet av Torridalselven». Denne delen av byen kalles i dag for Tangen.
Byen ble anlagt i renessansestil med regelmessig byplan (kvadratur), og handelsborgere i hele Agder ble beordret til å flytte til den nyetablerte byen. Til gjengjeld skulle de få handelsprivilegier og 10 års skattefrihet. Forskjellige kongelige privilegier og påbud av denne typen var nødvendig fødselshjelp og en del av forutsetningene for å kunne utvikle levedyktige bysamfunn. Det samme gjelder andre norske byer som er anlagt fra 1500- til 1800-tallet.

Napoleonskrigene med tilhørende blokade og sjøkrig ble et oppsving for handelen i Kristiansand så lenge landet var nøytralt, men med krigserklæringen fra England kom «nødsårene». Danmark-Norge støttet Frankrike og var utsatt for nådeløse britiske angrep på dansk-norske skip. Selv om det norsk-danske krigsskipet «Lougen» bordet den britiske orlogsbriggen «Seagull» til allmenn jubel i 1808, var krigen generelt en økonomisk hard tid. Det britiske linjeskipet HMS «Spencer» og flere mindre fartøyer stevnet inn byfjorden 18. september 1807 og ble beskutt fra Christiansholm festning. Angrepet ble slått tilbake, og britene inntok den nedlagte Fredriksholm festning, som ble sprengt og ødelagt før krigsskipene trakk seg tilbake.
Historien om Terje Vigen vitner om denne tiden. Franske tropper lå i garnison i Kristiansand, ofte i private hjem, og når de dro opp i byen for å hvile (reposez), ga det utleiekvarterene kallenavnet Posebyen. Tidlig på 1800-tallet gikk Kristiansand for å være en farlig og lovløs havneby, den kjente kristne og pietistiske vekkelsen som reaksjon mot disse tilstandene, kom først senere.
Kristiansands gamle bydel, Posebyen, er Nord-Europas lengste, sammenhengende trehusbebyggelse.
Under Napoleonskrigene sank folketallet, og dette fortsatte en stund etter krigen. Men fredsslutningen ble en svært rik tid – 1808 til 1814 er kanskje Kristiansands rikeste blomstringstid. Byen ble nå militært og sivilt sentrum for Sørlandet, garnisonen hadde 3 000 soldater. Denne militære sentralfunksjonen for Sør-Norge vedvarte forøvrig helt til 9. april 1940. Fra 1809 ble Kristiansand hovedbase for den såkalte lisensfarten på England. Kristiansand fortsatte som innfallsport for varer til Norge, noe som skapte enorme formuer i byen.
I 1830-årene ble veksten i den norske skipsfarten for alvor sentrert til Kristiansand. Fortsatt var rederiene knyttet til handelshus, man eksporterte og fraktet selv. Men fra midt på 1800-tallet avanserte Kristiansand og Arendal til å bli blant verdens ledende skipsfartbyer. Englands opphevelse av navigasjonsakten i 1850 førte til et sterkt oppsving. Fra 1870-årene ble det startet redervirksomhet uavhengig av egen handelsvirksomhet på land, og så sent som i 1875 lå 12 nye seilskip for bygging i byen. Kristiansands Mekaniske Verksted og Reinhards Verft var utpregede skipsbyggerier.
Byene holdt lenge på seilskipene og var blant de tregeste til å gå over til damp og motor, og dette brakte nedgang i skipsbyggingen. Men selve skipsfarten forble den helt dominerende næringsveien i kystbyene på Agder, med Arendal i fremste rekke, og Kristiansand som en av landets tre største tonnasjebyer med 1 195 sjøfolk i 1875. Strays rederi var Norge største seilrederi, 70 seilskip og 15 dampskip fra 1891 til 1917. Skipene seilte med tømmer og trelast til England, gikk i kornfart til Russland, USA og Canada, og fraktet bomull fra Vestindia. Enkelte gikk også som emigrantskip til USA. Det ble også anlagt et større bryggeri i 1859 – Christianssands Bryggeri.
En viktig hendelse for byen var også anleggelsen av Eg Sindssygeasyl i 1881, den andre psykiatriske sentralinstitusjonen i Norge etter Gaustad. Det psykiatriske sykehuset trakk høyt utdannede leger til byen og var en pionerinstitusjon i norsk psykiatri. Det ga også mange arbeidsplasser for kvinner. I 1895 åpnet St Joseph-søstrene St. Josephs hospital i Kongensgate, et stort, katolsk sykehus som tilbød fødestue fram til 1967.[22] Private sykehus og pleieinstitusjoner ble viktige i Kristiansand.
Byen var hjemsøkt av brann, og den siste store bybrannen i 1892 rev med seg den sørlige halvdelen av kvadraturen opp til Rådhusgata. Murkirken fra etter 1880-brannen ble utbrent, men kledningen stod. Etter brannen ble det innført murtvang for alle nye hus også i Kristiansand, tross protester mot de økte byggekostnadene dette innebar. Det tok fortsatt lang tid før industrien fikk fotfeste, det skjedde i 1907 med oppdemmingen av Otra for vannkraftformål. Byens tobakksspinnerier var mange, men hadde et håndverkspreg. Med utbyggingen av kraftproduksjon i vassdragene på Sørlandet ble det aktuelt å lokalisere kraftkrevende industri også her, og i 1910 ble Kristiansands Nikkelraffineringsverk AS (senere Falconbridge Nikkelverk) etablert med eget havneanlegg og jernbanespor to kilomteter vest for sentrum.


Kilde Wikipedia.